Dikt
Skriv en kommentar

TAKKNEMLIG

Takknemlig for at jeg får lov til å kjenne, deg – det som ligger der i mange lag, det som er usagt. Nerven som er til å ta og føle på. Takknemlig for at jeg kan se deg og oppleve deg slik jeg gjør. Du treffer meg rett i hjertet, jeg føler alt. Ord trengs ikke, de bare forvirrer og forstyrrer. Taus forståelse.

Er ikke flink med ord, aldri når det gjelder, usikkerhetens tomme ord roter bort øyeblikk som jeg aldri får tilbake. Håper du forstår at jeg ikke er de ordene. Jeg blir også nervøs, når jeg ser deg i øynene, som snakker til meg. Jeg er så mye mer og det vil jeg vise deg, men du må være der sammen med meg, i tryggheten fra minnet om en tid som var før dette. Jeg vet at vi kan komme dit for vi har allerede opplevd korte glimt. Det er den beste tiden, når vi er der, på bølgelengde –  i tilliten uten spørsmål hvor vi føler hverandre og gleden over gjensidig forståelse. Når vi svever sammen og snakker til hverandre uten ord. I fri flyt.

Av og til er korte glimt den bekreftelsen jeg trenger for å fortsette å tro… For ditt vesen er fylt med kjærlighet du ikke tørr å kjenne på. Gjemt inni deg, den er der – jeg kjenner hjertet ditt, det snakker til meg selv om du ikke gjør det. Hjertet ditt snakker høyt og mitt lytter, med kjærlighet og forståelse.

Vil være i mørket sammen med deg. Holde deg, kjenne smaken av de salte tårene, sårbarheten. Det er den som gjør deg så utrolig vakker i mine øyne, men du ser det kanskje ikke slik.

Ønsker at du hadde tillat deg selv å tørre å tro på meg, tro at hjertet mitt er rent og ønsker å verne om deg og alt det du er. Vite at jeg mener det når jeg sier at jeg vil holde deg i hånden når det stomer som verst, selv om bakken under oss forsvinner.

Du tenker kanskje at jeg ikke kjenner deg, og det gjør jeg heller ikke, på den måten. Jeg kjenner deg på en annen måte hvor ord ikke strekker til, og det er på denne måten at man virkelig kjenner noen.

Tørr du å tillate deg selv å tro meg om jeg sier det?

Ønsker du å gi slipp på litt av din mystikk så jeg kan forstå enda mer av deg, eller vil du forbli en gåte? For langt inni oss alle bor det et lite barn som lengte etter å bli sett og elsket akkurat som det er. Så hva er egentlig mystikken et uttrykk for? Og er vi egentlig så mystiske som vi liker å tro?

   © TOVE MOSS

Legg inn en kommentar