Takknemlig for at jeg får lov til å kjenne, deg – det som ligger der i mange lag, det som er usagt. Nerven som er til å ta og føle på. Takknemlig for at jeg kan se deg og oppleve deg slik jeg gjør. Du treffer meg rett i hjertet, jeg føler alt. Ord trengs ikke, de bare forvirrer og forstyrrer. Taus forståelse. Er ikke flink med ord, aldri når det gjelder, usikkerhetens tomme ord roter bort øyeblikk som jeg aldri får tilbake. Håper du forstår at jeg ikke er de ordene. Jeg blir også nervøs, når jeg ser deg i øynene, som snakker til meg. Jeg er så mye mer og det vil jeg vise deg, men du må være der sammen med meg, i tryggheten fra minnet om en tid som var før dette. Jeg vet at vi kan komme dit for vi har allerede opplevd korte glimt. Det er den beste tiden, når vi er der, på bølgelengde –  i tilliten uten spørsmål hvor vi føler hverandre og gleden over gjensidig forståelse. …

Jeg strekker ut hånden, ville bare gi deg… litt av min tid. Skyggen din blir mindre og mindre. Du har allerede trukket deg unna, som om du har brent deg. Til det trygge, men kalde, i skyggenes land. Bak alle maskene; et ansikt fritt for lag – sårheten, mørket, avmakten, skammen. Jeg ser deg. Er det det som gjør deg så redd? Vil du forlate for ikke å bli forlatt? Du tror kanskje jeg er som de andre, men hva vet du om det, egentlig? Du tok deg aldri tid til å spørre og utforske. La meg tre frem som den jeg er, akkurat som du ønsker å bli sett for den du er. Kanskje ikke innerst inne, men langt nok inne til at du kan tørre å vise, og gi slipp på litt av ditt mørke, fordi du har funnet en annen trygghet som gjør at du ikke faller så hardt lengre. Alle har skygger, og jeg ser din er med deg selv om solen skinner. Jeg så det første gangen vi møttes, men …