Takknemlig for at jeg får lov til å kjenne, deg – det som ligger der i mange lag, det som er usagt. Nerven som er til å ta og føle på. Takknemlig for at jeg kan se deg og oppleve deg slik jeg gjør. Du treffer meg rett i hjertet, jeg føler alt. Ord trengs ikke, de bare forvirrer og forstyrrer. Taus forståelse. Er ikke flink med ord, aldri når det gjelder, usikkerhetens tomme ord roter bort øyeblikk som jeg aldri får tilbake. Håper du forstår at jeg ikke er de ordene. Jeg blir også nervøs, når jeg ser deg i øynene, som snakker til meg. Jeg er så mye mer og det vil jeg vise deg, men du må være der sammen med meg, i tryggheten fra minnet om en tid som var før dette. Jeg vet at vi kan komme dit for vi har allerede opplevd korte glimt. Det er den beste tiden, når vi er der, på bølgelengde –  i tilliten uten spørsmål hvor vi føler hverandre og gleden over gjensidig forståelse. …