Inspirasjon
Skriv en kommentar

Mitt livs stolteste og sterkeste øyeblikk – et memoar fra dagboken min

Jeg hadde ikke trodd at dette kom til å bli så emosjonelt å skrive om, men det blir det visst. Jeg sitter allerede med tårer i øynene. Nå skal det sies at jeg er en ganske følsom person. Det å vise følelser kan være noe av det vakreste som finnes, men det kan også være slitsomt de gangene det ikke «sømmer seg», eller du rett og slett ikke ønsker at omgivelsene ser følelseslivet ditt utenpå (f .eks i offentlige settinger) For å hanke meg inn igjen så jeg ikke sporer helt av her henvender jeg meg til dagens innlegg og overskrift: «mitt livs stolteste og sterkeste øyeblikk – et memoar fra dagboken min».

Mitt livs stolteste og sterkeste øyeblikk tok sted på Moster Amfi på Bømlo 1 oktober mellom kl. 12.00 og 12.30. Da åpnet kunstutstillingen jeg har sammen med en annen kunstner som lager bilder. Dette ble en åpning jeg ikke var forberedt på at kom til å bli så sterk.

Utstillingsrommet har en nesten hellig atmosfære der jeg står plantet med føttene på historisk grunn. Moster var et sentralt sted helt tilbake til vikingtiden, det var her Olav Tryggvason kom i land i år 995 etter ferden over Nordsjøen fra England for å bli konge i Norge. (Jeg tar meg selv i å mimre over den gangen jeg tok den lange veien/steget fra plattformen jeg jobbet på i Nordsjøen og over til et annet liv på land) På vei til åpningen av utstillingen går jeg forbi Moster gamle kirke som historien sier kan være Norges første kirke, mest sannsynlig grunnlagt av Olav T.  Det var på Moster Olav den Hellige innførte kristendommen til Norge.

I mitt hode er det optimale at utstillingslokalet harmonerer med det som stilles ut. At sted, tid og rom har kommet sammen, ikke som en tilfeldighet, men som et resultat av en rekke planlagte valg. Samtidig som Moster bærer på en viktig del av historien til Norge, formidler kunst smykkene mine oljehistorien og oljeindustrien som har vært så avgjørende for Norges vekst etter krigen. Kunst smykkene rammer inn denne historien for ettertiden og de som tar over etter min generasjon. På samme tid er tanken at jeg overfører kunst til mennesker, da er ikke kunsten lengre statisk (som når den henger stille på et galleri), men levende og dynamisk i samfunnet som stadig er i endring. Kunst smykkene gir rom for tolkning i ulike settinger, miljøer og av ulike mennesker, alle med sine egne historier og referanser. Mennesket er også i fokus i denne kolleksjonen og utstillingen, og jeg synes det er interessant at de som studerer det jeg skaper også kan oppleve en form for gjenkjennelse med seg selv som referanse.

I dag på Moster vil en ny historie bli skrevet, historien hvor kunsten min skal få lov til å sette sitt preg og gi sitt inntrykk. I hvert fall i dette rommet med disse menneskene, kanskje også videre ut i verden senere. (En liten del av Norges oljehistorie innrammet i smykke er allerede å finne i  hjem i Tyskland og USA).

Dette er TOVE MOSS, jeg er kunstner og i dag skal jeg fortelle deg min historie.

14680897_10157715404220455_7161442782964943299_o«Jeg kjenner pulsen hamrer i halsen, sommerfuglene i magen våkner til liv, jeg er svimmelt og føler ikke bakken under meg. Stemningen er til å ta og føle på. Selv om det er mange mennesker i rommet er det en stillhet her som dirrer av forventninger, og den er til å ta og føle på. Her står jeg i dag, jeg startet firmaet TOVE MOSS i desember 2015 og allerede i dag skal jeg oppleve en av mine livs største øyeblikk som kunstner, et øyeblikk som kommer til å være med meg resten av livet. Et øyeblikk som jeg vil mimre over når jeg sitter i godstolen min foran vinduet som 80 åring med et smil og munnen og en stolthet og visshet om at jeg valgte riktig vei i livet»

 

Det åpner med en veldig fin tale om kunst og kunstneres måte å formidle på. Jeg lytter til hvert eneste ord som blir sagt, ordene gjenspeiler en taler som har tatt seg tid til å sette seg inn i og forstå mine tanker og refleksjoner bak det jeg skaper. Jeg føler meg forstått og samtidig verdsatt for det jeg bidrar med til andre mennesker – for å nyte og utforske.

Det er et slikt øyeblikk som det jeg kom til å oppleve i dag som blir blant toppene i livet og som graves frem for å gi deg styrke i vanskelige tider. Det er dette som motiverer og driver meg til å fortsette med det jeg gjør, selv om jeg ikke vet hvor lenge dette eventyret kommer til å vare eller om pengene kommer til å strekke til. Det er dette som gir meg troen på at jeg ville funnet den riktige veien gjennom en mørk skog selv med bind for øynene, fordi jeg følger hjertet og intuisjonen min og den stoler jeg helt og holdent på.

—————————————————————————————————————-

Nå kommer klimaks, jeg kjenner gåsehuden som reiser seg i nakken og at det prikker i hodebunnen. Er det mulig? Hva betyr dette? Dette er tegnet!!

—————————————————————————————————————-

Prolog

Min mann og jeg er på vår etterlengtede bryllupsreise, på Mallorca. Selv om jeg elsker sol og varme finnes det ingenting som gir mer glede og mening enn kulturelle opplevelser. Mallorca har så mangt å tilby (vi havnet på Mallorca ved «en tilfeldighet», men det er en annen historie) og etter å ha lest i reiseguiden vår fra Lonely Planet at Chopin (min favoritt blant klassiske komponister) var ett år på Mallorca i det herrens år 1838, MÅTTE vi jo selvsagt til dette stedet. Den lille og vakre Valdemossa fremstår som et eventyr med sin idyll og avbalanserte atmosfære.

Jeg var så spent at jeg nesten var nervøs da jeg gikk inn i Chopins lille verden i Valdemossa. Jeg studerte notatarkene hans, piano og forsøkte å «sanse meg tilbake til» den gangen han var her, hva følte og tenkte han? Verkene hans ble spilt i bakgrunnen mens vi var ute i den lille hagen hans. Jeg slår meg ned på en liten benk i og lener meg inntil steinveggen. Jeg vet ikke helt hva jeg søker, men det er noe og jeg føler musikken hans mens jeg sitter her. Jeg er den typen som ser etter tegn, tegn på at jeg er på riktig vei, gjør de riktige valgene, følger hjertet o.l. Jeg spørr etter tegn og noen ganger får jeg dem servert i klartekst og andre ganger ikke, eller handler det bare om å tolke tegnene på riktig måte? Jeg vet ikke, men når jeg får tydelige tegn blir jeg rørt, ofte til tårer. Noen ganger til og med rørt langt inni sjelen…

 

p9110621

p9110615

Det blir helt stille igjen, folk fordøyer det som ble sagt. Talen er over og folk klapper, vi får blomster fra Moster Amfi og stiller oss opp for åpningens siste innslag, klassisk musikk fremført på piano av to distriktsmusikere. Hvem tror du de spiller, CHOPIN og en av mine to favoritstykker av ham, «Nocturne op. 9 No.2». Jeg er plutselig tilbake på Mallorca, på den kronglete veien til den lille landsbyen Valdemossa, i bygget han bodde i, i hagen hans, på benken hans med lukkede øyne. Jeg tenker på tegnet jeg søkte. Musikken begynner å romstere inni meg og «virke» slik den gjorde i Valldemossa den solfylte dagen i september.

Jeg står selvfølgelig midt i lyset fra spottene så alle kan se meg, ganske tydelig. Familien min står ved meg på den ene siden av rommet og de ankomne gjesten på den andre siden. Jeg kjenner det bygger seg opp noe i magen og jeg begynner å puste korte pust, å nei, herregud, skal jeg begynne å grine nå, foran alle disse menneskene!!! Jeg forsøker å ta dype åndedrag for å kontrollere pusten, men det er for seint. En tåre renner stille nedover skinnet mitt og nedover halsen i det «Nocturne op. 9 No.2» fyller rommet. Jeg ser ned på bestevenninnen min sin skjønne datter som står ved siden av meg, hun smiler til meg og sier med øynene at det er greit at jeg gråter. Ei 10 år gammel jente som har all verdens visdom i sine øyne der og da, utrolig! Jeg hører så vidt at mamma også snufser, for hun er som meg, forstår seg på slike sterke følelsesladde øyeblikk som ingen andre forstår, vi har en usnakket forståelse for slike ting.. Jeg tør ikke å se opp på folk igjen så jeg ser bort på den ene pidestallen hvor jeg stiller ut «A new world». Dette er en del av en utstilling som jeg ble inspirert til å lage i forbindelse med standen min på årets ONS messe.

«A new world» er satt sammen av en sirkel av håndlagde porselensansikter i blått og hvit.  Ansiktene symboliserer alle verdens folkeslag som har «satt hodene sammen» for å finne de beste løsningene på utfordringene oljeindustrien og verden står ovenfor, også sett fra et miljøvennlig perspektiv (sirkelen symboliserer jorden og ansiktene/menneskene som former jorden poengterer at vi alltid må ha i tankene og ta hensyn til jorden i våre beslutninger) Dette er også en sluttet ring, enden av evolusjonen, det optimale man kan oppnå: alle er enige og har en felles forståelse og bevissthet. Bruken av samme farger på ansiktene (i motsetning til i de andre seksjonene av utstillingen) symboliserer denne enigheten de har komt frem til ved å lytte til hverandre med et åpent sinn med en forståelse av at alle er likeverdige. Ulik mengde av blått og hvit poengterer at vi er ulike individer, og tanken er at til tross for at vi er forskjellige er vi allikevel like – vi er alle sammen mennesker (vi må ikke skape barrieren for vi er alle i samme båt). Jeg kommer til å skrive mer om denne utstillingen på den nye bloggen på hjemmesiden min.

img_5474

Før jeg nesten får tenkt det ser og forstår jeg tegnet jeg søkte, det er dette! Chopin skapte en musikk som er tidløs, som kan røre ved oss like mye i dag som den gjorde den gangen han laget den. At «Nocturne op.9 No.2» av Chopin ble spilt i det jeg stod og så på denne utstillingen var et meget sterkt tegn for meg! Jeg ønsker å skape kunst som i liket med Chopins arbeid et tidløst, som setter fokus på tema, tanker og verdier som er universelle – som alle mennesker kan kjenne seg igjen i. Der og da følte jeg at jeg på et eller annet plan eller nivå som er utenfor våres menneskelige liv her på jorden «bondet» med en person som jeg overhodet ikke kjenner som levde lenge før jeg ble født, en ukjent som jeg forstod. Det gikk opp for meg nå hvor viktig det er at den skapende kraften jeg har inni meg kommer ut, nå og i fremtiden, og at det jeg skaper kan bety noe. Alle mennesker har sin måte å bidra i verden på, min måte fikk jeg bekreftet i dag at er gjennom kunsten (det var tegnet mitt) jeg ønsker å skape for mennesker til å nyte, se, oppleve og reflektere rundt, ikke bare her i dag, men forhåpentligvis også i fremtiden. Kunst er noe som må føles og man må gi følelsene (som f.eks tårer – det er lov og av og til helt naturlig og nødvendig å gråte) plass og lov til å slippe til for å kunne forstå dybden av kunsten og dets vesen. Den dagen gråt jeg for kunsten jeg har skapt. (Tårer er også et tegn på ekte følelser, og kunsten min frembringer tårer i meg fordi jeg verdesetter den så høyt fordi den er ekte, skapt med gode hensikter) Noen av melodiene til Chopin rører ved noe dypt inni meg, et sted hvor ord ikke strekker til, det er denne magien jeg ønsker å skape med kunsten min også. Når det jeg skaper taler til følelsene og hjertet da er det jeg har lykkes!

Ansiktene er lyst opp av spottlightene fra taket i rommet, med den røffe ubehandlede steinveggen bak meg… den historiske grunnen… den altoppslukende stemningen og den perfekte akustikken for et musikkstykke av Chopin fremført live. Ansiktene smiler, de har lukkede øyne og et harmonisk og nesten magisk drag over seg, de lytter til musikken som spilles og forteller meg at i dette øyeblikket må jeg være tilstedet i nået, ta inn alt og la tårene renne, for dette er et viktig og nydelig øyeblikk for en person som har strevd en lang og hard vei for å komme dit hun er i dag. Ansiktene forteller meg at alt det harde arbeidet jeg har gjort for å komme så langt er for å skape og oppleve slike øyeblikke, både for meg selv og for andre. Det er det kunst handler om!

g

En viktig begivenhet utspiller seg, mitt livs stolteste og viktigste øyeblikk som kunstner…

 

14567505_1142821555804878_413992787709799496_o

Når jeg sitter og gynger i godstolen min som 80 åring med langt grått hår og ser ut av vinduet på livet som utspiller seg i en tid som tilhører fremtiden og dens generasjoner, skal jeg lukke øynene og smile (slik som ansiktene jeg lager), fordi jeg vet at jeg og Chopin delte et øyeblikk en gang for lenge siden som eksisterer utenfor tid og menneskelige kropper, og det vil vare for evig, det er det kunsten dypest sett handler om…

Grunnen til at jeg forteller dette er fordi jeg ønsker at folk skal forstå kunsten min… ved å få innblikk i hvordan jeg tenker og opplever betydningen av kunsten. Dette forteller også om dybden i det jeg skaper. Jeg er veldig opptatt av estetikk, men for meg er ikke kunst bare det visuelle, «kroppen» til kunsten, det handler om så mye mer enn øyet ser. Det er kvalitetssikringen for meg….

Etterord

Denne dagen følte jeg gav meg et glimt av min livsplan. Dette øyeblikket som varte i litt over 4 minutter har satt dype spor i meg som kommer til å følge meg resten av livet. Dette var min skjebnesymfoni.

 

 

«Ta vare på de små øyeblikkene for en dag vil du våkne og forstå at det var de små øyeblikkene som var livet»

 

 

Legg inn en kommentar