Inspirasjon, Tema
Skriv en kommentar

Om å finne den indre roen: omfavn og slipp løs din introverthet

 

Nå er det lenge siden jeg har skrevet på bloggen min generelt, men også lenge siden jeg har skrevet om det å være introvert, og det er litt synd for dette er noe som jeg virkelig brenner for. Grunnen til at jeg ikke har skrevet så mye mer om dette temaet tar jeg opp i dagens innlegg: 1. Jeg er på god vei til å finne en indre varig ro og har derfor ikke behov for å tømme meg i like stor grad lenger. 2. Det faktum at jeg har kommet over i en ny «fase» i livet. Denne fasen gir meg overskudd til å fokusere på det jeg brenner mest for her i livet, og det er kunsten min.

OM Å FINNE DEN VARIGE INDRE ROEN

 

Da jeg startet denne bloggen så var det et resultat av et voldsomt indre trykk, dette trykket hadde bygget seg opp over mange år som et resultat av mange ulike situasjon, settinger, opplevelser og minner som ikke var av den gode sorten. For meg ble det å skrive som en ventil for all frustrasjonen, sorgen, sinnet, angsten og depresjonen jeg hadde bært på over så altfor lang tid. Det å skrive kjentes som en befrielse og terapi, samtidig som jeg kjente på en god og inderlig følelse av at jeg gjennom skrivingen om introverthet kunne nå ut til og hjelpe andre mennesker (selv om jeg ikke jobber som sosionom lengre så var og er det å kunne hjelpe andre mennesker på det følelsesmessige og nå også åndelige plan grunnleggende viktig for meg, bare at jeg nå har andre kanaler). Dette gav meg en følelse av mening og verdi i den vanskelige situasjonen jeg den gang var i, og gav meg en indre drivkraft jeg ikke har kjent maken til før. Skrivingen om introvertheten fikk sannheten på bordet, sannheten om det indre livet mitt. Det var vel på mange måter også et rop om forståelse for hvem jeg egentlig er, et rop om aksept og medfølelse for et menneske som følte seg utilpass og fremmed i sin egen hverdag og sitt eget samfunn.

Det var den gang.

Jeg har på ingen måte lagt introvertheten bak meg (og det er heller ikke ønskelig lengre nå som jeg har mer kunnskap, erfaring og innsikt rundt dette og samtidig er på god vei til å oppleve meg selv om en «befriet introvert»), men jeg har funnet en måte å leve med den på hvor jeg besitter en harmoni, indre ro og balanse i livet som gjør at jeg har overskudd til å fokusere på andre sider ved meg selv; den kreative delen av meg som siden barndommen bare har ventet på å slippe ut fra sitt skjulested lang inni meg bak alle maskene og jantelovens jerntunge slør. Introvertheten vil alltid være en del av meg med sine mørke sider og indre kamper, men jeg har omfavnet denne (dyrbare har jeg erfart) siden av meg selv på en annen måte ved endring av tankegang. Introvertheten er en del av meg som ikke lengre skal skjules og ønskes bort, den skal derimot tas imot med åpne armer, omfavnes som et bortkommet barn som kommer tilbake til foreldrene sine og elskes, for det som er vakkert skal se dagens lys, og gjennom min måte å være introvert på ønsker jeg å vise et glimt av hvem jeg er til verden – gjennom kunsten. Introvertheten min inspirerer mitt kunstneriske uttrykk og er en drivkraft jeg ikke vil være foruten.

«I kunsten kom jeg hjem og fant meg selv»

 

DEN NYE «FASEN» – VEIEN VIDERE GJENNOM KUNSTEN

 

Det jeg synes er så flott med kunst er at man får en genuin mulighet til å være seg selv, fullt og helt. Det finnes ingen regler, ingen dommer som står over deg og sier at du gjør feil eller at du er alt annet enn det samfunnet «forlanger». Kunsten speiler mye av meg selv om det er ingen andre enn meg selv som vet hvem jeg er, innerst inne. Gjennom kunsten får jeg fritt spillerom til å leke, le, utforske, forsøke, feile, drømme, fantasere og ikke minst være meg selv – uten begrensninger og hemninger. Verken samfunnet eller andre menneskers holdninger kan rokke ved min kunst, det er mitt territorium, her er det jeg som er sjefen!

Det handler på mange måter om å ta tilbake det som alltid har vært mitt helt fra starten av, mitt unike fotavtrykk i denne verden..

Jeg lot meg tidligere forme på den måten at jeg skulle passe inn, ikke skille meg ut eller ha egne meninger, men dilte etter. Det var trist, rett og slett nitrist, men det er dessverre så mange i dagens samfunn som er diltere.., men det er utenpå, for inni oss har vi alle en vilje og drømmer som kanskje er skjult under mange lag med fortrengelse gjennom årene. Du vet innerst inne hva du vil, at du ikke er en dilter.. Jeg vet at du vett..

Kunsten og det å være kunstner gir deg det fantastiske privilegiet at det er «akseptert» at du ikke tolererer å bli puttet i bås, få merkelapper, defineres eller forstås fullt ut. Kunstnere vil være frie som fuglen og fly der hjertet leder dem, YES, det er meg nå!

Jeg vil at folk skal få en forståelse av mine holdninger og verdier, men aldri forstås 100%, det kan ingen forlange og jeg ønsker å alltid beholde litt av mystikken ved meg selv, det gjør livet spennende!

Livets lære gir meg lyst til å si følgende til deg: du kan være like fri i fht. til introvertheten din som en kunstner i fht. kunsten sin, om du tør. Det handler ikke alltid om hva som faktisk er mulig, men om dine tankemessige selvpålagte begrensninger og om hvor langt du tør å gå for din frihet. Husk at du må vise vei for andre og definere hvem du er slik at de rundt deg forstår, ellers lar du andre definere hvem du er og det gagner ingen. Vi introverte kan ikke alltid bare leve i hodene og følelsene våre, det har vi ikke godt av, vi trenger å befri oss for å leve i harmoni med oss selv, samfunnet og andre. Vi må komme ut og tøre å vise hvem vi er, som introverte!

Husk at det er du som er sjefen i ditt liv, ingen andre. Det er kjempeskummelt å befri seg, men den enorme frihetsfølelsen det gir deg når du kommer ut av introvertskallet ditt er ubeskrivelig god, så god at du ikke vil se deg tilbake, noen gang. Men dette må oppleves selv for å forstås.

Jeg kommer kun på et eksempel nå som kan komme et snev av i nærheten av å beskrive den følelsen av å gi rom til og vise sin introverthet på:

Å omfavne sin introverthet og leve som den man er føles som å gå fra å ha holdt pusten i mange år til å endelig slippe den ut, senke skuldrene, bli rakrygget igjen om fylles med ny energi, latter, glede, frihetsfølelse, velbehag og en (ny) følelse av å elske seg selv.

Til slutt: jeg var på et meget interessant foredrag med lege, forfatter, musiker og alternativbehandler Audun Myskja under alternativmessen i Stavanger nylig, og han hadde en veldig god øvelse som jeg vil trekke frem her helt på tampen av dagens innlegg:

Reis deg opp, stå rakrygget på gulvet, trekk inn pusten alt du kan med magen (ikke øvre del av lungene slik man dessverre puster i hverdagen, dette er en øvelsessak), hold pusten litt og så slipper du den ut mens du smiler og roper ut et høyt a-a-a-a-a-a-a-a-a-a- til du er helt skåltom for luft. Så rister du løs på armer og bein.

Var ikke det ganske godt egentlig?

p1040970

«Knowing that you`re becoming the person you always wanted to be is the greatest source of inspiration»

 

 

 

 

Legg inn en kommentar