Inspirasjon
Skriv en kommentar

Til fjells for å finne dekning – bedre enn wifi

«Jeg står på toppen av den snødekte bakken og speider utover det langstrakte landskapet som ligger foran meg, et hvitt teppe av diamanter skimrer og blinker når solen treffer dem. Isen fra istiden har slipt dette landskapet og det har tatt millioner av år å forme disse enorme fjellene og dalene til det de er i dag. Jeg kjenner at jeg glir over i hverdagsfilosofien.»

Jeg tar en dypt åndedrag fra nederst i magen og puster rolig ut.

Visste du at de fleste puster med overkroppen/overfladisk med brystet? Kvinner er spesielt flinke til dette fordi de har lært å «holde magen inne», dette fører faktisk til anspenthet i kroppen, kroppen oppfatter dette som stress og påvirker hormonene. Stresshormoner fører til at kroppen gir signaler om å senke immunforsvaret – et lite tankekors..

Etter at jeg lærte å puste ordentlig med magen så klarer jeg å finne roen mye fortere og kroppen kommer raskere i en avslappet tilstand.

«Jeg lukker øynene og retter ansiktet oppover mot solen. Solstrålene varmer og en liten bris leker lett over ansiktet. Det er så stille her oppe, i dag har jeg faktisk bare hørt en liten fugl som lystig kvitret om at våren kommer. Ellers ikke en lyd, ikke et menneske. Pudersnø og skyfri himmel. Solen som stråler oppmuntrende på himmelen og varsler om lysere tider.»

Hver gang jeg er her oppe på fjellet så sier jeg til meg selv at jeg må komme opp her oftere, jeg føler at både jeg og sjelen min trenger dette og at det først er at jeg virkelig slapper av. Og blir groundet. Ikke tv og ikke internett, fy søren hvor hærlig! Mange sier til meg at de ikke fatter at jeg orker å være så mange dager uten internettdekning, hva er det jeg gjør all denne tiden? Da spørr jeg tilbake hva du egentlig gjør all den tiden du sitter på internett og sjekker facebook, instagram, twitter o.l.? Er folk egentlig klar over hvor mange timer til dagen de bruker på dette? Hva sitter man igjen med etter dagens «økt» med sosiale medier? Hvilken verdi har denne informasjonen i det lange løp? Hva betyr dette for livet ditt? Egentlig forsvinnende lite..

Jeg synes det er skummelt hvor stor påvirkningskraft sosiale medier har på mennesker og hvor mye tid og energi man bruker på dette. Jeg sier ikke at man aldri skal bruke tid på sosiale medier, jeg er på ingen måte en person som ikke bruker tid på dette, jeg bruker faktisk mer tid på sosiale medier etter at jeg startet for meg selv – jobber aktivt med å legge til rette for at folk kan få vite om det smykkene mine. Poenget er at det må gå ann å kutte det helt ut i noen timer eller dager slik at man får det «ut av systemet», slik føler jeg det i hvert fall. Jeg blir til tider stresset i tankene mine av å hele tiden bli fylt opp med inntrykk og være oppdatert på ting som egentlig ikke anngår meg, jeg blir rastløs og føler en ubehagelig avhengighet – tror at jeg alltid må være oppdatert. Når jeg kommer til det punktet må jeg bare kutte tvert, og f. eks reise til fjells.

Nei jeg har ingen wifi dekning her oppe (har 3G som jeg av og til bruker, men svært lite), men for en dekning jeg har på/i meg selv. Jeg har plutselig et hav av tid i løpet av dagen som jeg er fri til å bruke på finne tilbake tilbake til min egen rytme og komme i balanse. Når jeg er ute i naturen er det ingen som krever noe av meg, jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for noe, jeg kan være helt anonym, usminket og 100 % avslappet. Når kjenner man på DEN følelsen i hverdagen? (Nå som jeg driver for meg selv har jeg en stor frihet til å bestemme hvem, hva, hvor og når, jeg føler meg privilegert som har den muligheten, for jeg hadde det ikke slik før..)

Når man føler seg «fanget» så ta en tur ut og nyt naturen, bruk sansene dine og gi kroppen mulighet til å slappe helt av og finne roen, det er helt fantastisk,  jeg lover, og husk: det er bedre med dekning i seg selv enn wifi…. *pust*

Til slutt vil jeg avslutte med et dikt jeg skrev i tankene mine på skituren som ble dette blogginnlegget 🙂

 

SPOR I SNØEN

I det lange løp er jeg bare en liten del av denne virkeligheten, min del av historien her på jorden er som et sandkorn i ørkenen, eller som et fotspor i snøen. Jeg oppstår, eksisterer og forsvinner. Men den tiden jeg har på jorden er min, det er jeg som skaper min virkelighet, min historie og mine fotspor.

Noen følger blindt andres fotspor og forsvinner i andres avtrykk, mens andre går nye veier og lager nye fotspor, sine egne..

Jeg ser spor i snøen, de er ferske og går en vei, mot lyset.

Hvordan ser dine fotspor ut?

Spor i snøen

Legg inn en kommentar