Dagbok
Skriv en kommentar

Kjære dagbok 4

KJÆRE DAGBOK, 4

 

Møte med Mr. NAV

Nå kommer jeg nettop fra et møte med NAV. Jeg har hatt en samtale om hva som skjer videre i fht. fremtidsutsikter. I dag føler jeg at jeg har tatt steget ut fra min egen skygge for å konfronteres med alle mine typiske «jantelovtanker». Dette er skummelt, jeg føler hjertet banker fort og hardt med tanken på at  jeg nå har tatt et valg.

I dag tok jeg valget om å starte for meg selv!!

Jeg kjenner en slags skrekkblandet fryd over denne nye virkeligheten jeg nå trer inn i: på den ene siden en urolig men samtidig lett sommerfuglfølelse i magen, fordi jeg ikke vet hva jeg nå går til og underes over hva som blir min nye hverdag, alt er mulig. På den andre siden er dette en enorm stor lettelse, fordi jeg har bevist for meg selv at jeg ha våget meg ut av min kjedelige, men trygge skygge hvor jeg lever i drømmene mine, og nå trer ut i et ukjent terreng som jeg aldri verken hadde trodd jeg skulle begi meg ut på eller har vært tilskuer til før. Jeg ser for meg at det er en liknende følelse man får når man hopper i fallskjerm: man går og gleder seg til dagen da man skal ta det store skrittet, og når man da er på vei opp i flyet tenker man hva er det jeg holder på med?, samtidig som man gleder seg til det som kommer, fordi det kommer til å resultere i en  «wow – opplevelse» du sent vil glemme. Da jeg satt inne på NAV kontoret og vi snakket om markedsnedgangen og fremtidsutsiktene for arbeid i denne tiden vi er inne i nå, føltes det som om jeg stod med tærne krummet på tuppen av dørterskelen i flyet klar til å ta sats, skal, skal ikke…?

Hm… Kjenner jeg begynner å bli klam i hendene.

Fallskjermhopperen begynner å bli svett på ryggen, føler en sterkt dragning mot undergrunnen, adrenalinet strømmer inn i årene synkront med at pulsen stiger og begynner å dunke febrilsk på halsen. Jeg trekker et dypt åndedrag, det er nå eller aldri: «Jeg har tenkte en del på noe jeg ønsker å snakke med deg om, jeg ønsker å starte for meg selv med smykker». Han har hoppet!! Fritt fall.. Jeg kjenner at jeg enda sitter på stolen på kontoret til Mr. NAV, mannen bak de store colaglassbrillene (no affence) som har meg i sin hule hånd, hva blir hans reaksjon?! Jeg ser for meg utallige utfall av dette utsagnet som jeg følte jeg nesten hvisket ut i rommet redd for at veggene skulle absorbere og sluke ordene mine slik at de ikke ble uttalt, og resultere i at Mr. NAV sitter og stirrer på meg uten å blinke med øynene og venter på at jeg skal gjøre et fremstøt. Kommer Mr. NAV til å, alternativ a: bli illrød i ansiktet, fare opp i en bevegelse så rask som jeg ser for meg man ville hatt om man ble stukket i baken av en nål som lå på stolen, og skrike inn i ansiktet mitt at

«HVEM ER DET DU TROR DU ER SOM KOMMER HER OG SKAL STARTE FOR DEG SELV»!!?

Alternativ b: med et monotont affeksjonsløst stemmeleie uten så lite som en antydning til følelsesmessig reaksjon på min uttalelse si et tydelig, bestemt «NEI»…, eller alternativ c: «ja, jeg kan henvise deg til skape.no for videre oppfølging..» HVA?! Er det mulig, hører jeg riktig, går Mr. NAV for alternativ c! Jaaa, jeg har lyst til å reise meg i en slags euforisk jubelrus og rope ut at han sa jaaaaa!! Men det kan lett misforstås for dem utenfor døren som tror jeg nettop har fridd til mannen med de altfor store colaglassbrillene bak den altfor lille kontorpulten, og fått et rungende ja. Ok, Tove ro deg ned, du har bare fått et ja til å bli sendt videre til neste prøvelse, nemlig skape.no…

På veien hjem fra NAV kjører jeg anlegget i bilen på full guffe og bokstavelig talt roper ut teksten til Eva Cassidy i sangen «True Colors». Yes, et skritt nærmere. Jeg kjenner sommerfuglene i magen samtidig som en ekkel følelse begynner å vokse inni meg, og jeg begynner å stille spørsmål ved hvem det er jeg skal møte på Skape. Vil de her som Eva Cassidy synger «see my true colours» eller bygge opp under jantelovens «du må ikke tro du er noe»?

Den nesten euforiske tilstanden jeg nettop var i begynner å svinne hen i en heller ekkel uro i magen..

Legg inn en kommentar