Dagbok
Skriv en kommentar

Kjære dagbok 3

KJÆRE DAGBOK, 3

 

Møte med mentoren min

Det har skjedd mye den siste tiden. Jeg har supplerte med flere smykkekurs i porselen og sølv og har forelsket meg fullt og helt i porselen, DET er mitt materiale og jeg føler jeg er i mitt rette element! Jeg har flust med ideer til kolleksjoner jeg ønsker å lage. Nå må jeg bare komme i gang!

Det er imidlertid en ting jeg tenker på og det er at jeg skulle ønske jeg hadde en mentor som jeg kunne spørre om ting jeg lurer på.. Hvor finner man slike mennesker? De vokser jo ikke akkurat på trær..

Den eneste måten å finne en slik person på er å lete… og lete… Etter flere mislykkede forsøk på å finne en mentor var jeg nær ved å gi opp og jeg følte janteloven hadde slått sitt slag for dagen. Det var en mann som hadde vært ufyselig mot meg og omtrent tredd janteloven nedover hodet på meg.. (Man skulle av og til tro at janteloven stod i de norske lover siden det er så mange som praktiserer den). Etter en lang dag gikk jeg i mine egne tanker på vei hjem og trodde jeg var alene. Plutselig ut fra ingensteds kommer det en mann gående og sier følgende til meg:

«du har så vakkert hår at du lyser opp hele byen».

Jeg ble selvfølgelig fortumlet over det jeg hørte og skulle til å snu meg for å se hvem denne personen var, men da smatt han bak et hjørne og forsvant. Jeg lurer den dag i dag på hvem denne mannen er fordi han gjorde noe viktig, fordi han sa noe positivt til meg så fikk jeg et pittelite håp igjen om at hvis jeg bare forsøkte en gang til så ville jeg møte den rette personen. Takk til denne personen som sa dette til meg akkurat i riktig øyeblikk. (Litt merkelige at han var der akkurat da egentlig…)

Jeg bestemmer meg for å gjøre et siste forsøk neste dag (jeg hadde planlagt å snakke med en gullsmed jeg hadde vært inne hos, jeg tror ca. ett år tidligere, men som ikke var i butikken sin dagen før) Jeg hadde visualisert at denne mannen kom til å si at han var interessert i å hjelpe meg og manifesterte positive tanker. Neste dag står jeg utenfor butikken hans og er mildt sagt nervøs. Jeg kjenner pulsen dunke i halsen og hendene blir klamme, tørr jeg å spørre…? Positive tanker nå…

Jeg går inn og et vennlig ansikt møter meg. Jeg hører en mann spille «autumn leaves» på saksofon utenfor mens jeg snakker med ham, og det er da man får den følelsen av at «yes, dette er riktig», og det var nesten som om jeg følte jeg var med i en koselig fransk film. Jeg snakker med ham en stund og etter at jeg er ferdig med å fortelle sier han omtrent momentant ja. Det første jeg tenker er om jeg hører riktig? Ja det gjorde jeg, etter denne dagen har han vært og er en kjempegod støttespiller for meg!

Dette er min lille solskinnshistorie 🙂

 

 

 

Legg inn en kommentar