Dikt
Skriv en kommentar

JEG SER DEG. I HORISONTEN

Jeg strekker ut hånden, ville bare gi deg… litt av min tid.

Skyggen din blir mindre og mindre. Du har allerede trukket deg unna, som om du har brent deg.

Til det trygge, men kalde, i skyggenes land.

Bak alle maskene; et ansikt fritt for lag – sårheten, mørket, avmakten, skammen. Jeg ser deg. Er det det som gjør deg så redd? Vil du forlate for ikke å bli forlatt? Du tror kanskje jeg er som de andre, men hva vet du om det, egentlig? Du tok deg aldri tid til å spørre og utforske. La meg tre frem som den jeg er, akkurat som du ønsker å bli sett for den du er. Kanskje ikke innerst inne, men langt nok inne til at du kan tørre å vise, og gi slipp på litt av ditt mørke, fordi du har funnet en annen trygghet som gjør at du ikke faller så hardt lengre.

Alle har skygger, og jeg ser din er med deg selv om solen skinner. Jeg så det første gangen vi møttes, men kunne ikke si det fordi jeg visste at du ikke var klar. Ville ikke skremme deg bort. Jeg visste dette kunne bli fint, for hjertet ditt snakket til hjertet mitt, men alt til sin tid. Måtte la deg få lov til å være i systemet ditt, selv om jeg hørte den hjerteskjærende gråten fra sjelen din. Som et barn som søker sin mors bryst for første gang. Nærheten, forståelsen, kjærligheten uten å kreve, uten å forvente, uten å spørre.

Den dyrbare kjærligheten som er så vanskelig å finne etter at man har forlatt redet og sett livets sanne ansikt. Kjærligheten alle søker bevisst eller ubevisst som et instinkt for overlevelse i denne verden, som er så hard.

En kjærlighet uten skjulte motiver, men så vanskelig å tro på for dem som ikke tror på renheten i sitt eget hjerte. Lammet av frykten for å miste kontrollen, bli avvist, naken og forlatt til seg selv, igjen.

En vanskelig kjærlighet, men ikke umulig dersom du treffer en som forstår viktigheten av friheten, for man kan aldri eie et annet menneske. Som også forstår og aksepterer behovet for ensomheten, når den er valgt av fri vilje.

Et slitent ansikt med bunnløse øyne. Ønske om forståelse uten ord, tørre å puste ut uten å flykte. I mørket er «tryggheten», men den lammer også. Som en skadeskutt fugl i bur som synger sørgesanger og lengter etter tiden hvor den kunne spre sine vinger, kanskje litt naiv, men fri for bekymringer. Enn så lenge.

Har så lyst til å legge hodet ditt i fanget mitt, stryke deg over håret og si at jeg er her for deg, alltid. At livets motgang har gitt meg styrke og klokskap til å håndtere selv den med det hardeste skallet. For det hardeste skallet har den bløteste innsiden, jeg vet, jeg forstår. Det er ingenting galt med deg, det var det heller aldri.

Du forsvinner lengre inn i horisonten.

Hånden min er fremdeles utstrakt.

Er det derfor du e så redd?

Et rop uten svar.

Ekkoet fra tomheten.

Det hjelper ikke å rope ut til noen som ikke hører, men jeg hvisker allikavel….

«blir det for sterkt, tanken på at noen ser deg, virkelig ser deg uten å dømme? Blir det for nært, tanken på at noen kan elske deg, som den du er? På ordentlig?»

Vinden bærer ordene med seg.

Den farer viltert bortover i sanddynene før den roer seg og faller til bakken.

Den kom bare halvveis.

Stoppet på midten som ved et veiskille.

Den usynlige streken som alltid har vært der.

Jeg ser deg i horisonten, du står der enda. Nølende.

1 sekund føles som 1 år.

Stillhet.

Hjerteslag.

Nærvær.

To sjeler finner hverandre, to skygger blir til en.

Det er nok å hviske, for hjertet hører alt, og det vet når noe er ekte.

   © TOVE MOSS

 

Legg inn en kommentar